Poems of Happiness and Joy (Short)

De Dikt om lykke og glede De er ofte ikke så vanlige og vanlige som melankoli, tristhet eller smerte. Men uten tvil er det forfattere som feirer livet og overfører ønsket om lykke, umuligheten av å oppnå det eller den poetiske følelsen av å være eller ikke lykkelige.

Vi etterlater deg et lite utvalg av Lykke dikt Av noen av de store litteraturforfatterne, som Pablo Neruda, Rubén Darío, Antonio Machado, Federico García Lorca, Gustavo Adolfo Bécquer, Vicente Aleixandre og mange flere.

Dikt om lykke og glede

Sonnet av vin (Jorge Luis Borges)

I hvilket rike, i hvilket århundre, under det stille
sammenheng av stjernene, i hvilken hemmelig dag
Den marmoren ikke har reddet, motet oppsto
og unik ide om å finne opp glede?

som Golden Fall for å oppfinne. Vinen
Røde strømmer langs generasjoner
som tidens elv og i den harde banen
Hans musikk, hans ild og løver.

Om natten glede eller på den ugunstige dagen
opphøyer glede eller demper skremmende
Og den nye Ditirambo som denne dagen synger jeg

Den arabiske og persiske sang en gang.
Vin, lær meg kunsten å se min egen historie
Som om dette var aske i minnet.

Anger (Jorge Luis Borges)

Jeg har begått det verste av synder
at en mann kan begå. jeg har ikke vært
lykkelig. At breene av glemselen
De drar meg og mister meg, hensynsløs.

Foreldrene mine skapte meg for spillet
risikabelt og vakkert liv,
For jord, vann, luft, ild.
Jeg skuffet dem. Jeg var ikke fornøyd. Oppfylt

Det var ikke hans unge vilje. Mitt sinn
Porphias ble brukt på symmetrisk
av kunst, som vekker svømming.

Jeg ble lest verdi. Jeg var ikke modig.
Det forlater meg ikke. Er alltid ved min side
Skyggen av å ha vært en uheldig.

Oda til den lykkelige dagen (Pablo Neruda)

Denne gangen forlater meg
vær glad,
Ingenting har skjedd med noen,
Jeg er ikke i noen,
Det skjer bare
jeg er glad
For de fjerde hjørnene
av hjertet, gående,
sove eller skrive.
Hva skal jeg gjøre, det er jeg
lykkelig.
Jeg er mer utallig
enn gresset
I gressmarkene,
Jeg kjenner huden som et grovt tre
og vannet nedenfor,
Fuglene over,
Havet som en ring
I midjen min,
laget av brød og stein jorden
Luften synger som en gitar.

Deg ved min side i sanden
Du er sand,
Du synger og du synger,
verden
Det er min sjel i dag,
Sang og sand,
verden
Det er munnen din i dag,
Forlat meg
I munnen og sanden
vær glad,
Vær lykkelig fordi ja, fordi jeg puster
Og fordi du puster,
Vær glad fordi jeg spiller
kneet ditt
Og det er som om du spiller
Blå hud på himmelen
og dens friskhet.

I dag forlater meg
Til meg alene
vær glad,
Med alle eller uten alle,
vær glad
Med gresset
og sanden,
vær glad
Med luft og jord,
vær glad,
med deg, med munnen,
vær glad.

Dør sakte (Martha Medeiros)

Dør sakte som ikke reiser,
Som ikke leser,
Som ikke hører musikk,
som ikke finner nåde i seg selv.
Dø sakte
som ødelegger sin egen kjærlighet,
som ikke lar det hjelpe.
Dø sakte
som blir slave for vane
gjenta det samme hver dag
Brett,
Som ikke endrer merkevare,
Han tør ikke å endre fargen på sin
antrekk
eller snakker ikke med hvem nei
kjent.
Dø sakte
som unngår en lidenskap og dens virvel
av følelser,
Dette er bare at lysstyrken kommer tilbake
i øynene og gjenopprette hjertene
knust.
Dø sakte
Som ikke snur rattet når det er ulykkelig
Med arbeidet ditt, eller din kjærlighet,
som ikke risikerer sannheten eller er usikker på å gå
bak en drøm
som ikke er tillatt, ikke en gang i livet,
flykte fra fornuftige råd ..
Live i dag!
Risiko i dag!
Gjør det i dag!
Ikke la deg dø sakte!
Ikke forhindre at du blir lykkelig!

XXVI - Hallelujah! (Ruben Dario)  

Rosa og hvite roser, grønne grener, 
Friske og friske korollaer 
Ramos, glede! 
Reir i de varme trærne, 
Egg i de varme reirene, 
Søthet, glede! 
Kysset til den jenta 
Rubia, og den av den brunetten, 
Og den av den svarte, glede! 
Og magen til den lille jenta 
femten, og armene hans 
Harmonisk, glede! 
Og pusten fra jomfrujungelen, 
og kvinnelige jomfruer, 
Og de søte rimene i daggry, 
Glede, glede, glede!

Lykke (Manuel Acuña)

En blå himmel av stjerner
skinner i enormhet;
En fugl i kjærlighet
synger i skogen;
av miljøet aromaene
av hagen og appelsinblomsten;
Ved siden av oss vannet
spirer fra våren
Våre hjerter i nærheten,
leppene våre mye mer,
Du kommer opp til himmelen 
Og jeg vil holde der,
Det er kjærlighet livet mitt,
Det er lykke!..

Kryss med de samme vingene
Verdenene til idealet;
skynde deg,
Og alt det gode skyndte seg;
av drømmer og lykke
tilbake til virkeligheten,
Å våkne mellom blomstene
av en vårplen;
De to ser mye ut,
De to kysser mer,
Det er kjærlighet, livet mitt,
Det er lykke .. !

Vi mater at jeg er glad (Sor Juana Inés de la Cruz)

Vi finner ut at det er lykkelig,
trist tanke, en stund;
Kanskje du vil bevise meg,
Selv om jeg vet noe annet,
Det bare i bekymringen
De sier at skaden vises,
Hvis du forestiller deg salig
Du vil ikke være så uheldig.

Tjene forståelsen
noen gang hvile, 
Og det er ikke alltid oppfinnsomhet
Med fordelen funnet.
Alle er meninger
av slike flere meninger,
at den som er svart
Den andre testen som er hvit.

Noen fungerer som en attraktiv
Hva en annen blir sint;
Og hva er for lettelse,
Han har for jobb.

Den som er trist, sensur
til det muntre lyset;
Og den som er munter hån
å se den triste synd.

De to greske filosofer
Vel, denne sannheten beviste:
Vel, hva i en ler,
forårsaket i det andre gråten.

Berømt hans motstand
Det har vært i århundrer så mange,
Uten hvilken han hadde rett, er han 
Til og med Agora finnet.

Før, i sine to flagg
Verden vervet seg alle,
Som humor dikterer,
hver følger siden.

En sier at av latter
Bare den mangfoldige verden er verdig;
Og en annen, at hans ulykke
De er bare for å gråte.

For alt er testet
og grunn til å grunnlegge det;
Og det er ingen grunn i det hele tatt,
Det er grunn til så mye.

De er alle de samme dommerne;
Og å være den samme og flere,
Ingen kan bestemme
som er det mest vellykkede.

Vel, hvis det ikke er noen å dømme det,
Hvorfor tror du, du, feil,
at Gud forpliktet seg til deg
Sakenes avgjørelse?

Eller hvorfor, mot deg selv,
alvorlig umenneskelig,
Mellom det bitre og det søte,
Du vil velge bitter?

Hvis min forståelse er min,
Hvorfor skal jeg alltid finne det
Så klønete for lettelse,
Så skarp for skade?

Tale er et stål
Det som tjener begge ender:
Å drepe, med tipset,
For knotten, ly.

Hvis du, kjenner faren
Du vil bruke den,
Hva er skylden
av misbruk av hånden?

Det er ikke å vite, å vite hvordan du gjør det
subtile taler, åpning;
Den kunnskapen består av
i å velge det sunneste.

Spekulerer ulykken
og undersøk omens,
Det tjener bare det onde
vokse opp med å forutse det.

Det kan tjene deg: 21 God mat til leveren (Hepatoprotective Diet)

I fremtidige verk,
oppmerksomhet, subtil,
mer formidabel enn risiko
Trussel later vanligvis.

Hvor lykkelig er uvitenhet
hvorav utvilsomt klokt,
Finn det han lider,
I det jeg ignorerer, hellig!

De laster ikke alltid opp forsikring
OSID oppfinnsomhetsflyvninger,
som søker trone i brannen
Og de finner en grav i gråtende.

Det er også vice å vite,
at hvis ikke stopper,
I det minste vet du
Raven er mer skadelig;
Og hvis flyet ikke avtar,
I subtiliteter bygg,
for å ta vare på det nysgjerrige
Glem hva som er nødvendig.

Hvis han kulter hånden ikke forhindrer
vokse til det dekket treet,
Fjern stoffet til frukten
Galskapen til bukettene.

Ja å gå lys
Ikke hindre tung ballast,
Det serverer flyet som det er
Det høyeste stup.

I ubrukelig bekvemmelighet,
Det som betyr noe for Florido Campo,
Hvis ikke høsten er fruktbar,
Mai blomster i mai?

Hva er bruken av oppfinnsomhet
produserer mange fødsler,
Hvis mengden følges
Malogien med å abortere dem?

Og til denne elendigheten med makt
Feil må følges
å forbli den som produserer,
Hvis ikke død, vondt.

Oppfinnsomhet er som ild,
Det, med utakknemlig materie,
begge bruker det mer
Når han er klarere.

Han er fra sin egen herre
Så opprørsk vasal,
Noe som gjør dine lovbrudd
Våpnene på ditt ly.

Denne elendige øvelsen,
Denne harde tunge iveren,
I menns øyne
Gud ga for å utøve dem.

Hvilken gal ambisjon tar oss
Glemt?
Hvis det er å leve så lite,
Hva er bruken av å kjenne så mye?
Å, hvis du vet,
Det ville være noe seminar
eller skole hvor du skal ignorere
Arbeidene blir undervist!

Hvor lykkelig levde
Den som, gunstig forsiktige,
vil håne truslene
av stjernenes innflytelse!

La oss lære å ignorere,
tenkte, så finner vi
Hvor mye jeg legger til tale,
Så mye til årene.

Primaveral Song (Federico García Lorca)

Yo

Muntre barn kommer ut 
Fra skolen, 
Sette i den varme luften 
April, ømme sanger. 
For en glede den dype 
Calleja stillhet! 
En stillhet laget stykker 
Av nye sølv latter. 

Ii 

Jeg er på ettermiddagen 
Mellom blomster av hagen, 
Forlater på vei 
Vannet i min tristhet. 
På det ensomme fjellet 
En landsby kirkegård 
Det ser ut som et felt sådd 
Med forårsaker korn. 
Og har blomstret cypresses 
Som Giants hoder 
Det med tomme baner 
Og grønnaktig hår 
Gjennomtenkt og sorg 
Horisonten tenker. 

Guddommelig april, hva kommer du 
Lastet med sol og essenser 
Fyll med gull reir 
Floridas Calaveras!

Han fortalte meg en ettermiddag (Antonio Machado)

Han fortalte meg en ettermiddag
våren:
Hvis du leter etter veier
i blomst på jorden,
Drep ordene dine
Og hei din gamle sjel.
At samme lin
Hva ser du på deg
Duelldrakten din,
Din festdrakt.
Elsker din glede
Og elsker din tristhet,
Hvis du leter etter veier
i blomst på jorden.
Jeg svarte på ettermiddagen
våren:

-Du har sagt hemmeligheten
Det i min sjel sier:
Jeg hater glede
for hat til straff.
Mer før du tråkker
Din Florida Senda,
Jeg vil gjerne ha deg
Min gamle sjel død.

I deg låste jeg timene mine med glede (José Martí)

I deg låste jeg timene mine med glede

                           Og av bitter smerte;

Tillater nettopp det i timene dine permisjon

                           Min sjel med farvel.

Jeg drar til et stort hus som de har fortalt meg

                           Hva er livet å utløpe.

Hjemlandet der tar meg. For mitt land,

                           Døende koser seg mer.

Dikt tapt i noen få vers (Julia de Burgos)

Og hvis de sa at jeg er så ødelagt skumring 
der tristheten allerede sovnet! 
Enkelt speil der jeg henter verden. 
Hvor jeg tar en lonader med den lykkelige hånden min. 

Havnene mine har gått bak skipene har kommet 
som å ville flykte fra sin nostalgi. 
Moons av blinkene har kommet tilbake til blitsen min 
at jeg la igjen med navnet mitt og ropte dueller 
Inntil alle de stille skyggene var mine. 

Elevene mine bundet til solen til kjærligheten Alba har kommet tilbake. 
Å underholde kjærlighet i stjerner og duer, 
Hvordan den lykkelige duggen krysser sjelen min! 
Lykkelig! Lykkelig! Lykkelig! 
Agigantada i kosmiske smidige gravitasjoner, 
Uten refleksjon eller noe ..

Locus Amoenus (Garcilaso de la Vega)

Puro aguas corrientes, krystallinsk,
trær du ser på dem,
Grønn eng av frisk full skygge,
Fugler som sår klagene dine,
Eføy at du går gjennom trær,
Twisting Pass gjennom den grønne sinus:
Jeg var så fremmed
Av det alvorlige onde føler jeg
den rene lykkelig
Med din ensomhet gjenskapte jeg meg,
Hvor med søt søvn hvilte,
eller med tanken løp
der han ikke fant
Men minner fulle av glede. 

Er de alle glade? (Luis Cernuda)

Æren av å leve med ære strålende,
Patriotisme mot hjemlandet uten navn,
Offeret, plikten til gule lepper,
De er ikke verdt et jern som sluker
Litt etter litt triste kropp på grunn av seg selv.

Under dyd, orden, elendighet;
Under alt, bortsett fra nederlag,
Nederlag mot tennene, til det iskalde rommet
Av et åpent hode i to gjennom ensomhet,
Å vite noe annet å leve er å være alene med døden.

Ikke engang venter på den fuglen med kvinnearmer,
Med en manns stemme, deilig mørklagt,
Fordi en fugl, til og med forelsket,
Han fortjener ikke å vente på ham, som noen monark
Vent til tårnene vil modnes opp til råtten frukt.

La oss rope alene,
La oss rope helt,
Å synke så mange himler,
Berører deretter ensomheter med dissekert hånd.

Ord for Julia (José Agustín Goytosolo)

Du kan ikke gå tilbake 
Fordi livet allerede presser deg 
som et uendelig hyl.

Datteren min, det er bedre å leve 
Med gleden av menn 
Hva du skal gråte foran den blinde veggen.

Du vil føle deg hjørnet 
Du vil føle deg tapt eller alene 
Kanskje du ikke vil ha blitt født.

Jeg vet godt at de vil fortelle deg det 
at livet ikke har noe objekt 
Hva er en uheldig sak.

Husk alltid 
Det jeg skrev en dag 
Tenker på deg som jeg tror nå.

Livet er vakkert, du vil se 
Hvordan til tross for angrer 
Du vil ha venner, du vil ha kjærlighet.

En enslig mann, en kvinne 
Således tatt, en etter en 
De er som støv, de er ingenting.

Men når jeg snakker med deg 
Når jeg skriver disse ordene 
Jeg tenker også på andre mennesker.

Din skjebne er i andre 
Fremtiden din er ditt eget liv 
Din verdighet er alles.

Andre håper at motstand 
La gleden din hjelpe dem 
Sangen din mellom sangene dine.

Husk alltid 
Det jeg skrev en dag 
tenker på deg 
Som jeg tror nå.

Du overgir deg aldri eller skiller deg selv 
Ved siden av veien, aldri si 
Jeg kan ikke lenger, og her blir jeg.

Livet er vakkert, vil du se 
Som til tross for angrer 
Du vil ha kjærlighet, du vil ha venner.

Ellers er det ikke noe valg 
Og denne verden som den er 
Det vil være hele arven din.

Tilgi meg jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle deg det 
Ingenting mer, men du forstår 
at jeg fremdeles er på veien.

Og husk alltid 
Det jeg skrev en dag 
Tenker på deg som jeg tror nå

Dry Elmo (Antonio Machado)

Til den gamle Elmo, kløften av lynet 
Og i sin råtne halvdel, 
Med regnet i april og solen i mai 
Noen grønne blader har kommet ut. 

Kan tjene deg: lære

Hundreårsjubileet Elmo i bakken 
som slikker eieren! En gulaktig mose 
Den hvitaktige cortex flekker 
til den spiste og støvete bagasjerommet. 

Det vil ikke være, som potorene 
som holder veien og elvebredden, 
Bebodd av Ruiseñores Pardos. 

Hær av maur i rad 
Det klatrer for ham, og i tarmen hans 
Urden deres Spids grå stoffer. 

Før det ødelegger deg, Olmo del Duero, 
Med øksen hans trelastjakken, og tømreren 
Bli deg i Campanas hår, 
Lanza av bil eller vogn; 
Før rødt hjemme, i morgen, 
Armer av en elendig messe, 
på kanten av en vei; 
Før du forsømmer en virvelvind 
og sliter pusten fra hvite fjell; 
Før elven til havet skyver deg 
Av daler og raviner, 
Olmo, jeg vil score i lommeboken min 
Nåden til din grønne gren. 
Hjertet mitt forventer 
Også mot lys og til livet, 
Nok et mirakel av våren.

De tolv på klokka (Jorge Guillén)

Jeg sa: alt er fullt.
En poppel vibrerte.
Sølvbladene
De hørtes ut med kjærlighet.
De grønne var grå,
Kjærlighet var sol.
Da, middag,
En fugl kastet seg
Sang i vinden
Med slik tilbedelse
Som følte seg sunget
Under vinden blomsten
Dyrket mellom miesesene,
Høyere. Det var meg,
Sentrum i det øyeblikket
Rundt,
Som så alt
Komplett for en gud.
Jeg sa: alt, komplett.
Tolv på klokka!

La Voz (Heberto Padilla)

Det er ikke gitaren som gleder seg
eller skremmer frykt ved midnatt
Det er ikke hans runde og saktmodige kant
Som en okse øye
Det er ikke hånden som børster eller klamrer seg til strengene
Leter etter lyder
Men den menneskelige stemmen når de synger
og forplanter menneskets drømmer.

På dette tidspunktet (Walt Whitman)

På dette tidspunktet, sittende alene, lengsel og gjennomtenkt,
Det virker som om det i andre land er andre menn som også lengter og gjennomtenkte,
Det virker som om jeg kan se nærmere og se dem i Germania, Italia, Frankrike, Spania,
Og langt, enda mer, i Kina, eller i Russland, eller i Japan, snakker andre dialekter,
Og jeg tror at hvis jeg var mulig å møte disse mennene
Med dem ville jeg forene meg, som jeg gjør med mennene i mitt eget land,
Åh! Jeg forstår at vi ville bli brødre og elskere,
Jeg vet at jeg ville være fornøyd med dem.

Beauty (Herman Hesse)

Halvparten av skjønnhet avhenger av landskapet;
Og den andre halvparten av personen som ser på henne ..

Den lyseste daggry; de mest romantiske solnedgangene;
de mest utrolige paradisene;
De kan alltid finne seg i ansiktet til kjære mennesker.

Når det ikke er lettere og dype innsjøer enn øynene hans;
Når det ikke er noen underverker som kan sammenlignes med munnen hans;
Når det ikke er regn som overvinner gråt;
Heller ikke sol som skinner mer enn smilet ditt ..

Skjønnhet gjør ikke den som besitter det;
Men hvem kan elske og tilbe det.

Derfor er det så hyggelig å se på ansiktene
De blir våre favorittlandskap .. .

LXVII (Gustavo Adolfo Bécquer)

Hvor vakkert det er å se dagen
Brann kronet,
Og til hans lumba -kyss
Skinne bølgene og tenne luften!

Hvor vakkert det er etter regnet
av det triste fallet i den blålige ettermiddagen,
av de våte blomstene
Parfymen aspirerer til den rister!

Hvor vakker er når det er i flak
Den hvite stille snøen faller,
av de rastløse flammene
Se de rødlige tunge røre!

Hvor vakker er når det er en drøm
Sov godt ... og snorker som en sotat ..
Og spis ... og fett ... og hva en formue
at dette bare er nok!

Pure Air Ran (Ricardo Peña)

Ren luft løp
For det svarte håret mitt.

Min blaríco -drøm var
Et veldig fint kronblad.

En opal som luft
Jeg kysset glede.

Hvor bra de luktet felt
Havet, den svake brisen.

Paradise City, til byen min i Malaga (Vicente Aleixandre)

Øynene mine ser deg alltid, byen min marine dager.
Hengende fra det imponerende fjellet, knapt varetektsfengslet
I det vertikale fallet til blå bølger,
Du ser ut til å regjere under himmelen, på vannet,
mellomprodukt i luften, som om en lykkelig hånd
Jeg ville ha beholdt, et øyeblikk av ære, før jeg sank deg for alltid i de kjærlige bølgene.

Men du er hardt, du kommer aldri ned, og havet sukker
eller bram for deg, City of My Happy Days,
Mor og hvit by der jeg bodde og jeg husker,
Angelica City som, høyere enn havet, leder over sine skum.

Gater knapt milde, musikalske. Hager
Hvor tropiske blomster oppdrar sine tykke håndflater ungdommer.
Lys av lys som på hoder, vinget,
De satte bris glans og suspenderer
for et øyeblikk himmelske lepper som krysser
Bundet til de veldig avsidesliggende, magiske øyene,
at der i indigo blå, frigjort, navigerer.

Jeg bodde også der, der, en morsom by, Honda City.
Der, der unge mennesker sklir på den vennlige steinen,
Og der rutilantveggene alltid kysser
Til de som alltid krysser, boothers, i lysstyrke.

Der ble jeg drevet av en mors hånd.
Kanskje en trist gitar
Han sang den plutselige sangen suspendert over tid;
Fortsatt natten, mer fremdeles kjæresten,
Under den evige månen som øyeblikkelig passerer.

Et pust av evigheten kan ødelegge deg,
vidunderlig by, øyeblikk som i tankene til en Gud du dukket opp.
Mennene for en drøm levde, levde ikke,
evig fúlgidos som et guddommelig pust.

Hager, blomster. Hav oppmuntrende som en arm som lengter
Til den flygende byen mellom fjell og avgrunn,
Blanca i luften, med spenningsfuglkvalitet
Det aldri ovenfor. Å by ikke på jorden!

Ved den mors hånd ble jeg tatt lys
Av dine inerte gater. Barfot.
Py naken om natten. Stor måne. Ren sol.
Der var himmelen du, en by som du flytter i den.
By at du i den flyr med dine åpne vinger.

Oltre La Spera (Dante Alighieri)

Allende orben av å rulle saktere
Sukk som brystet mitt puster ut kommer:
Nytt intellekt som kjærlighetsskala
Célica høyde i klagesang.

Når den når toppen av forsøket
Se kvinnen som alle andre er like
for sin prakt: som alt indikerer
av kjærlighet til den høyeste ytelsen.

Ser det slik, i en subtil stemme, ivrig,
Kjærlighet taler til sorghjertet
som forhører det og forstår ikke noe.

Det er jeg som snakket til meg og før det vakre
Beatriz -membranen, alle blitz
Og mitt opplyste sinn forstår.

Jeg er vertikal (Sylvia Path)

Jeg er vertikal.
Men jeg foretrekker å være horisontalt.
Jeg er ikke et tre med røttene på jorden
absorberende mineraler og mors kjærlighet
slik at hver marsj blomstrer bladene,
Jeg er ikke skjønnheten i hagen
av slående farger som tiltrekker utrop av beundring
ignorerer at han snart vil miste kronbladene sine.
Sammenlignet med meg er et tre udødelig
Og en blomst, selv om den ikke er så høy, er mer slående,
Og jeg vil ha levetiden til det ene og motet til den andre.
I kveld, under det uendelige lyset fra stjernene,
Trær og blomster har sølt sine friske lukter.
Vei mellom dem, men de skjønner ikke.
Noen ganger tenker jeg når jeg sover
Jeg må se dem perfekt,
allerede mørklagt tankene.
For meg er det mer naturlig å lyve.
Det var da himmelen og jeg snakket fritt,
Og så vil jeg være nyttig når jeg endelig lagrer meg:
Da kan trærne berøre meg for en gangs skyld,
Og blomstene vil ha tid til meg.

Kan tjene deg: overlegenhetsfraser

Glede (Charlotte Brõnte)

Ekte glede puster ikke i byen,
Heller ikke i templene der kunsten bor,
Heller ikke i palasser og tårn der
Stemmen til storhet er opprørt.

Nei. Se hvor høy natur holder
Hans kutt mellom majestetiske lunder,
Der hun slipper løs alle rikdommene sine,
Beveger seg i fersk skjønnhet;

Der tusenvis av fugler med de søteste stemmene,
Der den vilde stormen skinner
Og tusenvis av bekker glir myke,
Det er din kraftige konsert.

Gå dit den innpakket skogen drømmer,
Badet av det bleke måneskinnet,
Mot hvelvet av grener som vugger
The Hollow Sounds of the Night.

Gå dit den inspirerte Nightingale
Start vibrasjoner med sangen din,
Inntil alle ensomme og stille dalen
Høres ut som en sirkulær symfoni.

Gå, sitte i en fjellprojeksjon
Og se på verden rundt deg;
Åsene og hulene,
Lyden av ravinene,
Den fjerne horisonten bundet.

Se så på den brede himmelen på hodet,
Det bevegelsesløse, dypblå hvelvet,
Solen som kaster sine gylne stråler,
Skyene som Azur Pearls.

Og mens utseendet ditt er besatt i denne enorme scenen
Tankene dine vil helt sikkert reise langt,
Selv om ukjente år skal gå mellom
De raske og flyktige tidene.

Mot en alder der jorden var ung,
Når foreldre, grått og gamle,
De berømmet sin Gud med en sang,
Lytter i stillhet hans nåde.

Du vil se dem med snøskjeggene deres,
Med utbredte klær,
Deres fredelige liv, flytende forsiktig,
De kjente sjelden stormenes lidenskap.

Da vil en rolig, høytidelig glede trenge gjennom
I det mest intime av tankene dine;
I den delikate auraen vil din ånd føle
En ny og stille mykhet.

I hagen min fremmer en fugl (Emily Dickinson)

I hagen min utvikler en fugl
På et hjul med stråler-
av vedvarende musikk
Som en vagabundo mølle-

Det tar aldri
Om rosen Rose-
Prøv uten å sitte
ros når du drar,

Da han prøvde alle smakene-
Hans magiske cabriole
Det går til oksen-
Så nærmer jeg meg hunden min,

Og vi spør oss begge
Hvis vår visjon var ekte-
eller hvis vi ville drømt om hagen
og de nysgjerrighetene-

Men han, for å være mer logisk,
Pek på mine klønete øyne-
De livlige blomstene!
Subtilt svar!

Klokkene bøyer seg for deg (John Donne)

Som ikke ser på solen når den er solnedgang?
Som tar øynene av en komet når den krasjer?
Som ikke låner ører til en bjelle når det for en eller annen faktum tañe?
Som kan tørre den klokken hvis musikken beveger ham ut av denne verden?
Ingen mennesker er en egen øy.
Hver mann er et stykke av kontinentet, en del av hele.
Hvis havet tar en del av landet, reduseres hele Europa,
som om det var en odden, eller huset til en av vennene dine, eller dine.
Ingen personer er en øy; Noen påvirker meg,
fordi jeg befinner meg sammen med hele menneskeheten;
Derfor spør du aldri hvem klokkene bøyer seg; De bøyer seg for deg.

Hold deg i nærheten av hjertet mitt (Rumi)

Mitt hjerte, hold deg nær den som kjenner dine stier
Kom under skyggen av treet som trøster med friske blomster,
Ikke pass uforsiktig gjennom parfymerens basar,
Hold deg i sukkerbutikken.
For ikke å finne den virkelige balansen, hvem som helst kan lure deg:
Hvem som helst kan dekorere noe laget av halm
Og få deg til å ta det for gull.
Ikke lene deg med en skål med en kokende gryte
I hver gryte på komfyren vil du finne veldig forskjellige ting:
Ikke i alle siv er det sukker, ikke i alle chasmer det er topper;
Ikke alle øyne kan se, ikke alle hav florerer perler.
Oh Rutañor, med din mørke honningstemme! Fortsett å angre deg!
Bare din ekstase kan trenge gjennom det harde hjertet av berget!
Bli kvitt, og hvis vennen ikke ønsker deg velkommen,
Du vil vite at interiøret ditt avslører som en tråd
Han vil ikke gå gjennom nålens øye!
The Awake Heart er en lampe, protégela med nok av mantelen din!
Skynd deg og unnslippe denne vinden fordi været er negativt.
Og når du har rømt, vil du nå en kilde
Og der vil du finne en venn som alltid vil pleie sjelen din
Og med din alltid fruktbare sjel, vil du bli et stort tre som vokser internt
Gi søt frukt for alltid.

Jeg synger for meg selv (Walt Whitman)

Jeg synger for meg, en enkel og isolert person,
Imidlertid uttaler jeg ordet demokrati, ordet masse.

Sang til den menneskelige organismen fra topp til tå,
De er ikke fysiognomi alene eller hjernen, de unike grunnene til musen min,
Jeg sier at den komplette formen er den verdige,
Og jeg synger for kvinnen det samme som jeg synger for hannen.

Det enorme livet i lidenskap, puls, makt,
Lykkelig liv, dannet i friere handling,
Under imperiet av guddommelige lover
Sang til moderne mann.  

Småstein i vinduet (Mario Benedetti)

Fra tid til annen kaster gleden småstein mot vinduet mitt.
Han vil fortelle meg at han venter der, men jeg føler meg rolig, jeg vil nesten si likeverdig.
Jeg vil redde kvalen på et gjemmested og deretter pleie taket, som er en galant og behagelig posisjon til å filtrere nyheter og tro dem.
Hvem vet hvor de neste sporene mine er eller når historien min skal beregnes, hvem vet hvilke råd jeg vil finne opp ennå og hvilken snarvei jeg vil finne for ikke å følge dem.
Ok, jeg vil ikke spille utkastelse, jeg vil ikke tatovere minnet med glemlinger, mye gjenstår å si og det er også druer for å fylle munnen.
Ok, jeg antok at gleden ikke kaster ytterligere småstein, jeg vil åpne vinduet, jeg vil åpne vinduet.

Lykke (Amado Nervo)

En blå himmel av stjerner
skinner i enormhet;
En fugl i kjærlighet
synger i skogen;
av miljøet aromaene
av hagen og appelsinblomsten;
Ved siden av oss vannet
spirer fra våren
Våre hjerter i nærheten,
leppene våre mye mer,
Du kommer opp til himmelen
Og jeg vil holde der,
Det er kjærlighet livet mitt,
Det er lykke!..

Kryss med de samme vingene
Verdenene til idealet;
skynde deg,
Og alt det gode skyndte seg;
av drømmer og lykke
tilbake til virkeligheten,
Å våkne mellom blomstene
av en vårplen;
De to ser mye ut,
De to kysser mer,
Det er kjærlighet, livet mitt,
Det er lykke .. !

Lykke (Juan Ramón Jiménez)

Se valmuen av greenazulen! Og den gode runde skyen av lys. Se på den muntre Chopo i Greenazul! Og den lykkelige mirlo med alt lyset. Se på den nye sjelen

Mellom greenazulen!

Sangen til nåtiden (Manuel Machado)

Jeg vet ikke hvordan jeg hater, heller ikke.
Og i mitt inkonsekvente liv,
Jeg elsker, noen ganger, som gal
eller hat på en insolent måte.
Men det varer alltid lite
Hva jeg vil og hva jeg ikke ..
Hva vet jeg!
Jeg bryr meg ikke…
Munter er livet. Og kort,
Passasjer.
Og det er absurd,
og er uvennlig og venstre -hånden
komplisere det
Med et virkelig ønske
varig