Språklige varianter

Hva er språklige varianter?

De Språklige varianter De er definert som settet med de forskjellige talemodusene. Disse variantene vises i kraft av foredragsholdernes sosiale og kulturelle situasjon og av hvert historisk øyeblikk. Tilsvarende er de avhengige av stedet der de er eller av den spesielle kommunikative situasjonen de er fordypet.

Generelt gjelder begrepet for enhver særegen form for et språklig språk eller uttrykk. Lingvister bruker det ofte til å dekke et bredt spekter av overlagrede underkategorier av et språk, inkludert dialekter, poster, sjargong og avgudsdyrå. Disse variantene avviker fra det som regnes som språkets standardspråk.

Det faktum at språk er konstant som utvikler begrepet "standard språkstandard", genererer imidlertid kontrovers. Noen er enige om at de som følger denne standarden er utdannede brukere. Andre bruker den for å referere til en bestemt geografisk dialekt eller en foretrukket av den mektigste og prestisjetunge sosiale gruppen.

I det spesielle tilfellet i Italia stammer det som anses som standard italiensk fra det toskanske i det trettende århundre, eller Florentino, spesifikt. Etter århundrer med tvister mellom lingvister ble det tatt en rekke faktorer. Blant dem spilte den økonomiske og kulturelle prestisje av Firenze og datidens store forfattere en avgjørende rolle.

På den annen side er det flere grunner til at språklige varianter utvikler seg. De kan oppstå fordi brukerne bor i forskjellige geografiske områder (sammenlign franskmennene i Frankrike og den franske Guyana). Visse grupper har også en tendens til å ta i bruk en bestemt måte å kommunisere på (for eksempel juridisk språk, for eksempel).

Typer språklige varianter og deres egenskaper

Diatopiske eller geografiske varianter

Er de språklige variantene som er relatert til de geografiske forskjellene til høyttalere. Dette består av variasjoner i veien for å snakke om mennesker som har samme språk, men okkuperer forskjellige geografiske rom. Denne forskjellen er mer fremhevet jo lenger borte er de en av de andre.

På den annen side garanterer diatopiske varianter plasseringen og identifiseringen av foredragsholderen med et visst språklig samfunn og geografisk og geopolitisk region. Det vil si at bruken av denne typen varianter kan fortelle mottakeren at utstederen kommer fra samme region, nasjon eller språklig samfunn.

Ulike begrep med lignende betydninger

Det samme objektet eller situasjonen kan kalles annerledes av forskjellige språklige grupper, selv om de snakker det samme språket. Disse språklige variantene er kjent som diatopiske.

Dermed kalles for eksempel sportsplagget som bare dekker bagasjerommet, og som generelt ikke har en nakke kalt T skjorte i Chile, flanell I Venezuela, T skjorte I Den Dominikanske republikk og T skjorte i Argentina.

Ordet som brukes til å beskrive en nyfødt gutt eller jente i en veldig ung alder er "baby" i Mexico og "buss" i Chile. Det er også tilfelle med plagget å svømme eller gå til stranden: badedrakt i Spania, badedrakt i Chile og mesh i Argentina.

Lignende begreper med forskjellige betydninger

Ofte presenteres saken der det samme ordet - eller lignende ord - har forskjellig betydning i forskjellige geografiske felt. Ordet Guagua tjener til å illustrere dette fenomenet. Dette betyr "baby" i Chile og "Urban Bus" på Cuba og på Kanariøyene.

I denne forstand kan du finne eksempler med ord som har en seksuell konnotasjon i de forskjellige regionene som snakker det samme språket. Dette fenomenet kan observeres med begrepet ta. Både på Cuba og i Spania betyr det å ta/assir, men i noen latinamerikanske land er det et ord begrenset av dets seksuelle konnotasjon.

Dialekter

Ordet dialekt stammer fra greske ord dag (gjennom, mellom) og Legein (snakke). En dialekt er en regional eller sosial variasjon av et språk som kjennetegnes ved uttale, grammatikk og/eller ordforråd.

Generelt er dette språklige varianter som oppstår blant foredragsholderne i samme nasjon. De utgjør en formell struktur som dekker betydninger og til og med uttale og intonasjon når de snakker. Alle høyttalere av en bestemt dialekt antar denne strukturen fullstendig, og dette skiller dem fra andre regioner.

Nå er dialektene parallelt med språket de kommer. Selv ved mange anledninger dominerer de en geografisk region over det offisielle språket i landet.

Et eksempel på disse dialektene er de forskjellige typene spansk som er snakket i Spania. I tillegg til den offisielle spansken, er den kanariske, aragonen, galikeren eller Madrid tydelig gjenkjennelige og differensierbare. Tilsvarende er det forskjeller med talte i Sør -Amerika eller i Mellom -Amerika.

Historiske eller diakroniske varianter

De historiske eller diakroniske variantene presenteres på språket gjennom hele utviklingen over tid. De kan være aktive i et bestemt øyeblikk og forsvinne senere.

Et eksempel på dette er bruken av verbet være Med kompromissløse verb på middelalderens spansk: Valencia ble omgitt (sammenlignet med moderne spansk: Valencia ble inngjerdet).

I noen tilfeller skjer ikke disse endringene naturlig. For eksempel stemte Francaise Academy, styrende organ for det franske språket for å gjøre noen offisielle endringer i språket i 1990. Disse vil være valgfrie og akseptable samtidig som de gamle formene.

Blant endringene er eliminering av circumflex -aksenten (tegnsettingstegn som ser ut som en liten hatt eller en trekant: ^). Dette vises på "jeg" eller "u" i tusenvis av ord på fransk for å merke at et brev som en gang var i ordet er eliminert, men for å minne høyttaleren om å uttale det ordentlig.

I tillegg ble andre endringer proklamert i omtrent 2.400 ord for å forenkle stavemåten din. For eksempel, Oignon (løk) mister "jeg" og blir Ognon.

Også eliminering av skript som Mille-Patte, Le Week-End og Porte-Monnaie (henholdsvis CIEMPIÉS, HELEGE OG BAG)) ble foreslått.

Sosiale eller diastratiske varianter

De diastratiske variantene er de språklige variantene relatert til de forskjellige sosiale klassene som enkeltpersoner utvikler. Dermed er mestring av språket av fagene annerledes, avhengig av utdanningsnivået de har tilgang.

Generelt blir tre nivåer anerkjent: kult-, familie- eller kollokvialt nivå og vulgær. Når det gjelder kultnivået, bruker deres høyttalere en forseggjort og elegant uttrykksform. I tillegg velger og kombinerer de språklige tegn med spesiell omsorg, på jakt etter originalitet og flyktende stereotype setninger.

Når det gjelder familie- eller kollokviale språklige variabler, er de til stede på enhver foredragsholder uavhengig av deres kulturelle nivå. Hans funksjoner er typiske for familiespråket. Det er preget av hyppig bruk av avhør, utrop og uttrykk og ordspråklige setninger.

Til slutt, med hensyn til det vulgære nivået, bruker høyttalere en begrenset og definerende kode. Avhengig av kjennskapsnivået de har med skriftspråk, begår de rikelig feil, kjent som vulgarismer.

Vanlige vulgarismer

Blant uttrykkene som anses som vanlige vulgarismer er de foniske uriktige. For eksempel, i noen språklige varianter av spansk Ceceo (uttal lyden med språket i en interdental stilling) anses som en feilhet.

Det er også denne gruppen er metatesen (fonemasposisjoner: Gabil av Gabriel eller Dentrific eller Dentifrico), aksentendringer (Máestro per lærer eller abonnement av Sutii) og endringene av fonemer (Agüelo, Azaite, Midficin i stedet bestefar , henholdsvis olje og medisin).

I tillegg er det morfologiske feil relatert til bruk av kjønn (varme eller pinner), pronominale former (demen av Denme) og forvrengning av verbale former (Walk by Anduve eller Haiga by Beech).

På samme måte regnes syntaktiske feil som vulgarismer. Blant dem er feil samsvar (Folk er heller folk er) og feil syntaktisk bruk (til datteren min de jeg kysset enten Io Jeg ga eselet).

Situasjonelle eller diaphassiske varianter

Situasjonelle eller diaphásiske varianter avhenger av utstederens intensjonalitet og mottakerens natur. Tilsvarende vises disse variantene avhengig av den kommunikative situasjonen og uttrykksmodus som er valgt av høyttalere.

Dermed vil måten å ta opp forskjellige problemer avhenge av hvilken type forhold som samtalepartnerne har. Valget av uttrykksformen vil også være annerledes hvis det er et vanlig spørsmål og offentlig ledelse (for eksempel tid eller politikk) som er et spesielt eller transcendentalt spørsmål (terrorisme eller reinkarnasjon).

På den annen side presenterer forskjellige sosiale grupper differensierte språklige vaner i henhold til sosial atferd, atferd og bruk. Selv språkbrukere som utfører det samme yrket, bruker vanligvis den samme koden. Denne typen språk bruker differensierte subkode og egne leksikale former og er kjent som sjargong.

Referanser

1. Xunta de Galicia. Institutt for utdanning og universitetsplanlegging. (S/F). Den språklige variasjonen. Hentet fra Edu.Xunta.er.
2. Mozas, a. B. (1992). Praktisk grammatikk. Madrid: Edaf.
3. Eksempler.org. (S/F). Eksempler på diatopisk variabel. Hentet fra eksempler.org.
4. Nordquist, r. (2017, 2. mai). Språklig variasjon. Taket fra Thoughtco.com.
5. Wotjak, g. (2006). Språkene, vinduer som gir verden.
   Salamanca: University of Salamanca.  
6. Edwards, c. (2017, 3. februar). 21 mildt sagt interessante fakta om det italienske språket. Hentet fra thelocal.Punkt.
7. Willsher, k. (2016, 5. februar). Ikke Oignon: Fury når Frankrike endrer 2000 stavemåter og slipper under aksenter. Hentet fra TheGuardian.com.
8. Santamaría Pérez, jeg. (S/F). Slangen og sjargongen. Madrid: Liceus. Ledelses- og kommunikasjonstjenester.